Det er på tide igjen å hedre årets beste metalalbum. Dette er 11. gang dette nettstedet har laget en årlig "best of" -liste, og for meg var det noe av det mest utfordrende å sette sammen, både med tanke på å bestemme hvilke album som skulle velges og hvordan du skulle rangere de som ble valgt. Uten ytterligere forsinkelse, her er vår liste over 2015 topp 20 metallalbum sammen med ytterligere 20 som bare gikk glipp av kuttet.
Hederlig omtale
Disse albumene, oppført i alfabetisk rekkefølge, savnet bare å gjøre snittet:
Arcturus - Arcturian (Profeti)
Baronesse - lilla (tilbakefall)
Beaten To Death - Unplugged (Mas-Kina)
Brothers Of the Sonic Cloth - Brothers Of the Sonic Cloth (Neurot)
Caina - Settler Of Unseen Shores (Broken Limb)
Cloud Rat - (Halo Of Flues)
Fulgora - Stratagem (Housecore)
Hate Eternal - Infernus (Season Of Mist)
KEN Mode - Success (Season Of Mist)
Kylesa - (Season Of Mist)
Lamb Of God - VII: Sturm und Drang (Epic)
Lucifer - Lucifer I (stige over)
Marduk - (Century Media)
Melechesh - Enki (Nuclear Blast)
Moonspell - utdødd (Napalm)
Rivers Of Nihil - Monarchy (Metal Blade)
Sukk - (levende lys)
Sons Of Huns - Mens du sover, våk (kjører lett)
Unleashed - Dawn Of The Nine (Nuclear Blast)
VI - De Praestigiis Angelorum (Agonia)
20. Byzantine - 'Å løslate er å løse' (Snakepit)
Bysantin fortsetter å blande forskjellige sjangre som groove metal, death metal, post thrash og progressive til en egen stil. Det gir et mangfoldig album, både musikalsk og vokalt. En forskjell på To Release Is To Resolve er at bandet har skrevet noen lengre, mer episke spor.
Byzantine gikk crowdfunding-ruten på dette albumet og løftet mer enn målet deres. Det viser at fansen var sulten på nytt materiale, og To Release Is To Resolve leverer varene. Det gir anledning til suksessen til et talentfullt band som fortjener mer eksponering, og kvaliteten på dette albumet burde åpne flere dører for dem.
19. Grusom - 'Savage Land' (tilbakefall)
Noen få musikere som brenner for Death's Scream Bloody Gore, Leprosy and Spiritual Healing kom sammen for å komponere sine egne sanger i den vene. Denne hyllesten til sjangeren med gjennombløffe dager, oppnår nøyaktig hva den bestemte seg for å gjøre. Vokalen fra Exhumeds Matt Harvey har litt av en Chuck Schuldiner-tone til dem, og soloene drar ut med teft, selv når de stiger ned til direkte skrei.
Grusomme unngå de progiske / komplekse aspektene ved Døden som startet med Human. De ondsinnede riffene er raske, og lar ikke rom for å gjære og utvikle seg. Hver gang et tempo endres, er det ikke for melodiske formål, men en annen måte å påkalle helvetes plage på lytteren.
18. Horrendous - 'Anareta' (Dark Descent)
Horrendous gjorde noen alvorlige bølger i death metal-scenen med forrige album Ecdysis. Etter å ha fulgt opp med Anareta, viser det seg nesten nøyaktig et år senere at trioen akkurat begynner å klø overflaten av potensialet. Anareta følger ikke bare Ecdysis, den skyver utover den til nye utviklingsrealmer.
Fundamentet forblir solid forankret i death metal, men ofte tanger lederne langt utenfor stive begrensninger til melodisk black metal og til og med power metal-territorium. Elementer av thrash og den ambisiøse, episke følelsen av klassisk metall informerer om dette kompliserte amalgam av sjangre. Kompleksiteten overreagerer seg imidlertid ikke og fremmedgjør lytterne som retter seg mot death metal's baserattributter; tunge, raske riff, brennende soloer og voldelig makt. Forferdelige er ganske mulige legender.
17. Cruciamentum - 'Charnal Passages' (Profound Lore)
Sakte og plodding death metal er det du får med Cruciamentums første LP Charnel Passages. De tar alle de beste delene av Incantation i tillegg til at de deler to medlemmer med kraftsenteret Grave Miasma. Den kombinasjonen vil helt sikkert gi deg beskjed hva du er i for.
Sangene er lange og varierte (Bare ett av de syv sporene på under fem minutter) med seksjoner som opererer i knekkhastighet. De kraftige og langsomme riff-seksjonene viser frem en slags ondskap som noen ganger går seg vill i en sjanger som drives av band som stadig reiser på 100 MPH. Cruciamentum trekker ingen slag; omtrent som Motorhead, "de er Cruciamentum, og de spiller death metal;" den typen en purist piner for, dag ut og dag ut.
16. Krypta preken - 'Ut av hagen' (Dark Descent)
Dette debutalbumet sjekker de essensielle egenskapene til undergang: stigende melodisk vokal, irriterende gitarføringer, mytisk ærbødighet. Alle sammen med et nikk til grupper som Candlemass og Saint Vitus, uten å direkte etterligne de tidløse handlingene.
Selv om det er noen få kortere øyeblikk i “Heavy Riders”, fungerer albumet i en salig midt-tempostil. Den høye ambisjonen om det åtte minutters “Into the Holy of Holies” - den ømme akustiske begynnelsen som plukker opp til en gledelig hovedriff - er en nøyaktig skildring av Crypt Sermons rekkevidde. Bandet former ikke sjangeren på nytt, men deres inspirerte verk gir en selvtillit for deres etterfølgende utgivelser.
15. Sarpanitum - 'Blessed Be My Brothers' (Willowtip)
Når de bjeffende hundene lokaliserer byttet sitt og asylvaktene returnerer rømmingene, blir High on Fire-registreringen av maniacal rampage igjen i den brennende asken. For de uskyldige som er vitne til High on Fires største album, er det uskyld med glede gitt til de voldelige gudene.
