Fakta eller fantasi? Lesernes fascinerende historier om møter med det rare rare folket

MANGE KULTURER Rundt om i verden har legender og folklore om "små mennesker" - alver, fe, nisser, elementaler eller ganske enkelt "småfolk". I Skandinavia er de Tomte eller Nisse; Nimerigar, Yunwi Tsundi og Mannegishi fra forskjellige indianerstammer; Menehune på Hawaii; og mest kjent, kanskje, er de irske leprechauns.

Noen av disse små menneskene er vennlige, til og med hjelpsomme skapninger, men de har for det meste et rykte for å være rampete, omsluttende og alltid unnvikende tricksters - som ser ut til å leve bare på kanten av vår virkelighet.

Eksisterer de virkelig? Er de bare innbyggerne i sagn, fabler og barneshistorier … eller er de produktene fra fantasi og ønsketenkning, stressinduserte hallusinasjoner, eller visjonene fra et skudd for mye av whisky? Som alle fenomener av denne typen, vil du ha vanskelig for å overbevise menneskene som hevder å ha møtt disse skapningene om at opplevelsene var alt annet enn ekte. Her er noen rapporter fra leserne:

SAMLET AV EN WOODARJEE

Jeg bor i Australia og lurer på om noen har hørt om woodarjee (rettskrivning? Uttales wood-ah-gee). Jeg fikk vite om dem for noen år siden da jeg fortalte en historie til en Noongar-venn av meg. Noongars er den viktigste opprinnelige stammen i Australias sørvest, og i deres lore er woodarjee rampete, noen ganger voldelige små mennesker.

Mitt møte skjedde i Perth i forstaden til Coolongup på 1980-tallet da jeg var omtrent 6 år gammel. Min bror, søskenbarn og jeg lekte i blackboy bushland (gress treet eller Xanthorrhoea) og jeg gjemte meg for dem. Jeg hørte en raslende lyd til høyre for meg og så bort for å se en liten aboriginal mann omtrent ti meter fra meg. Han var omtrent 13 centimeter høy med et busket skjegg og hadde på seg ingenting annet enn en lendeduk. Jeg antar at han jaktet da han hadde et spyd hakket til woomeraen (et spydekastverktøy), og jeg kunne ha forstyrret ham. Han så på meg med sinte øyne og kastet spydet, som sank i foten min før han, spydet og hullet i foten min forsvant. Bare Noongarene tror meg. - Karl

LYSTIG LITT ELF MENN

Da jeg var 6 år gammel, hadde jeg nettopp flyttet fra England til Canada. En natt våknet jeg og så 6 eller 7 små menn. De virket så vennlige og spurte meg om alle lekene mine på gulvet og hva de gjorde. Men det som moret dem mest var Softoy kanin på slutten av sengen. Da jeg viste dem at den hadde glidelås og det var der pyjamasene mine ble holdt, vel, de bare sprakk opp. De ble liggende en stund, men mitt største minne om dem er hvor lykkelige de var. Og det vil jeg alltid verdsette. - tlittlebabs

SKREME MILJØER

Jeg tror på feer. Mine døtre og jeg leide en trailer i El Cajon, California i 2010. En morgen spiste vi frokost på kjøkkenet, og ut av øyekroken så jeg en fe flyte i luften. Det var en kvinne som var omtrent tre meter høy og drysset gullstøv rundt henne. Samtidig sa min eldste datter: "Mamma, mamma, det er en fe som drysser gullstøv overalt ved vinduet."

Mine døtre og jeg opplevde også noen andre uforklarlige fenomener i den traileren. Det ble litt for skummelt for oss. Vi bodde bare i den traileren i 10 dager og flyttet ut så raskt vi kunne. Jeg tror at døtrene mine og jeg på en eller annen måte tiltrekker det uforklarlige, paranormale, uansett hva du vil kalle det, fordi vi har opplevd flere opplevelser med det paranormale som var skummelt. Heldigvis har det gått nesten et år at vi ikke har møtt noe. Vi har sett ting som ingen ville tro. Bønn og tro har holdt oss trygge. - Danica

PETIT FOLK

Jeg vokste opp på landsbygda i Sør-Frankrike, og i dag er jeg 48 år. Så vidt jeg kan huske, så jeg alltid disse vesener. Vi hørte også musikken deres. De er veldig mange i krat, skog og skog. Ikke prøv å møte dem, for de vil komme til deg. Jeg lekte med dem som barn. Mange er små. De lever ikke på samme eksistensnivå, men i verdener derimellom. Faërie er en realitet for meg. Dessuten forandret det livet mitt, men jeg bryr meg ikke når jeg går i skogene. - Wisigothic78

ELFEN PYMATUNING PARK

En gang i løpet av august 2004, var jeg på et sted som heter Pymatuning Park i Pennsylvania, og picnic med familien. Jeg var ti. Jeg hadde vandret av alene inn i skogen i nærheten og så på alle trærne. Jeg gikk rundt da jeg hørte lyden av musikk. Jeg fulgte den til jeg nådde en lysning. Som en scene fra en film var det en liten gutt å sitte på en gammel stubbe på kanten av rydningen. Han så ut som om syv.

Han hadde mellomlangt blondt hår og spilte en opptaker laget av tre. Han må ha hørt meg fordi han så opp på meg. Han hadde spisse ører og mørkegrønne øyne. Han så på meg og smilte.

Han spurte meg om jeg ville leke med ham. Stemmen hans var virkelig merkelig, nesten som en bjelle. Jeg sa til ham at jeg ikke kunne, og jeg måtte komme tilbake til familien. Han så veldig trist ut et øyeblikk, men begynte da å smile, og fortalte at det var i orden, og han ville vente til jeg kunne leke med ham. Så reiste han seg og gikk bort i skogen.

Jeg har vært tilbake til det området flere ganger. Rydningen er fremdeles der, men stubben han satt på er for lengst borte. Andre eller tredje gang jeg gikk tilbake, la jeg en skive eple sitte i nærheten av der stubben var. Da jeg gikk tilbake dagen etter var epleskiven borte og på sin plass var en veldig glatt stein. - Emrys

DE LITE MENNESKEN I BERGEN

Min far var og er fortsatt en ivrig jeger. Han har hørt alle slags historier gjennom årene om hva andre har sett mens jeg jaktet. Han sa at han aldri har sett noe, men bare hadde en merkelig opplevelse da han var rundt 17 år gammel. Han jaktet på elg sammen med sin far og brødre i Salmon, Idaho i 1965. De hadde alle delt seg for å jage ned en elgbesetning de spøkte ved en tilfeldighet, og faren min ble sendt rundt fjellet for å kutte dem av.

Det var en mildt sagt varm dag, og han stoppet for å hvile i skyggen av noen store steinblokker for å stryke av noe av utstyret sitt og ta en drink med vann. Da han satte seg for å hvile, kjente han en stein glidelås rett ved hodet. Da han trodde det var en av brødrene hans som spilte et triks på ham, skrek han til at de skulle stoppe. Det var da han la merke til små fotavtrykk i det myke støvet under føttene. Og igjen ble en annen stein kastet i retning hans, nærmere denne gangen.

Nå hadde faren min alltid blitt fortalt om de små menneskene som bodde i klippene og sprekker i fjell og åser, et gammelt band med indianere som knapt rømte fra den hvite mannen. De bodde hjemme i åsene, og hvis de var plaget, ville de forbanne deg hvis du ikke fulgte advarslene deres.

Da han følte et kjølig kryp opp ryggraden, reiste han seg sakte, samlet tingene sine og sa i veldig sakte Shoshone: "Jeg drar. Jeg beklager at jeg forstyrret deg." Da han gikk bortoverbakke hørte han små føtter smelle på steinene bak seg, men fordi han var en smule redd så han aldri tilbake. Han fortalte aldri faren eller brødrene sine og kunne knapt fortelle meg av frykt for at jeg trodde han var gal. Jeg tror på ham. - Alex N.