Et nygift par, Nathan og Heather, kjørte oppover den nordlige California kysten for å tilbringe sin drømme bryllupsreise i en sjarmerende seng og frokost med utsikt mot sjøen. De hadde håpet å ankomme før mørkets frembrudd, men en kraftig tåke hadde kommet ned på riksvei 1 og fremgangen deres var langsom. De var minst en og en halv time fra bestemmelsesstedet når natten falt.

Hvis du noen gang har kjørt den strekningen av motorveien, vet du hvor kronglete den kan være, med sine smale baner og svingbare kurver. Det var akkurat da de rundet en av kurvene at de passerte en ensom hikar, en ung kvinne i en sprø hvit kjole som sto på skulderen med tommelen utstrakt.

"Lykke til å få en tur på en natt som denne, " mumlet Nathan under pusten.

"Stopp bilen og snu deg, " sa Heather. "Vær så snill, hun er helt alene. Vi må gi henne en tur."

"Vi er to timer forsinket."

"Vær så snill."

Nathan dro av veien og snudde seg. Da de nærmet seg jenta fra motsatt retning, kunne de se kjolen hennes var i skjorte. Ansiktet hennes var blekt og sprøtt.

"Kan vi gi deg en tur?" Spurte Heather da de trakk seg opp ved siden av henne.

"Å takk, " sa den unge kvinnen, som så ut til å være i slutten av tenårene eller begynnelsen av tjueårene. "Jeg må komme hjem. Foreldrene mine vil være syke."

"Hvor bor du?" spurte Nathan.

"Bare nede på veien, omtrent 10 mil, " sa hun og klatret opp i baksetet. "Det er et veikryss med en forlatt bensinstasjon. Rett derfra. Det er et hvitt hus med en rosehage. De venter på meg."

Da de tok seg nordover igjen forsøkte Heather å snakke, men jenta falt stille og falt i baksetet, tilsynelatende i søvn.

Etter omtrent 15 minutter oppdaget Nathan en falleferdig bensinstasjon.

"Er dette det?" spurte han. "Hei, er dette krysset?"

Heather snudde seg for å vekke den unge kvinnen og trakk pusten. "Nathan, hun er borte."

"Hva mener du med at hun er borte?" Sa Nathan og trakk seg inn i oppkjørselen til det hvite huset. "Hvordan kan hun være borte?"

Hun hadde rett. Løfteren var forsvunnet.

Et lys kom på og to personer, et eldre ektepar, gikk ut på verandaen.

"Kan vi hjelpe deg?" spurte mannen. Han så ut som han gruet seg til å høre svaret.

"Jeg vet ikke, " begynte Nathan. "Vi kjørte, og vi hentet denne heiseren, en jente."

"Og hun ga deg denne adressen, " sa mannen, "og ba deg ta henne med hjem."

'Ja, ' sa Heather.

"Og så var hun borte?" Heather nikket. "Du er ikke gal, " sa mannen. "Og du er ikke den første. Hun var datteren vår. Hun het Diane. Hun døde for syv år siden, drept av en hit-and-run-sjåfør på motorveien. De fanget aldri den som gjorde det. Jeg antar at hennes ånd vil ikke hvile før de gjør det. "

Nathan og Heather var målløse.

"Kommer du ikke inn å ta kaffe eller te?" sa kvinnen. "Du har fått et sjokk. Noen er inne og setter seg."

"Nei. Takk, men nei. Vi er sent, " sa Heather. "Vi må komme i gang."

Etter å ha utvekslet ubehagelige farvel, dro de nygifte, mens de var kommet, i forbløffet stillhet.

Analyse

Takket være altfor mye Hollywood har forventningene til spøkelseshistorier kommet til å inkludere ubønnhørlig vold og storm, men disse var aldri integrert i sjangeren. Spøkelseshistorier fra gamle handlet i det mystiske og det uhyggelige. De handlet om flyktige møter mellom levende og døde, sistnevnte ble fremstilt som desperate sjeler som satt fast mellom livet og livet etter livet, uten å kunne hvile i fred. Det er en grunnleggende melankoli for disse historiene, som er mer tilbøyelige til å heve gåsehud enn skrik av terror.

"The Vanishing Hitchhiker" er en spøkelseshistorie i den tradisjonelle formen. Jan Harold Brunvand, som bokstavelig talt skrev boken om denne dystre historien (The Vanishing Hitchhiker: American Urban Legends and They Meanings, 1981), beskrev den som "den mest innsamlede og den mest omtalte samtidslegenden av alle." Det fikk en unik oppføring i Baughmans Type and Motif-Index of the Folktales of England and North America (1966-utgaven):

Spøkelse av en ung kvinne ber om kjøretur, forsvinner fra lukket bil uten sjåførens viten, etter å ha gitt ham adresse som hun ønsker å bli tatt med til. Sjåføren spør personen på adressen om syklisten, finner ut at hun har vært død i noen tid. (Ofte opplever sjåføren at spøkelset har gjort lignende forsøk på å komme tilbake, vanligvis på årsdagen for dødsfallet i bilulykke. Ofte etterlater også spøkelset noen gjenstander som et skjerf eller en reisesekk i bilen.)

Varianter av "The Vanishing Hitchhiker" blir fortalt over hele verden, hver gjennomsyret av sin egen lokale farge og detaljer. I Chicago er hjemlengs spøkelse kjent som Resurrection Mary og sies å hjemsøke Resurrection Cemetery i Justice, Illinois, i nærheten. I Nord-California er hun kjent som Niles Canyon Ghost (eller White Witch of Niles Canyon); i Dallas, Lady of White Rock Lake; i spansktalende land, blir hun ofte referert til som La Chica de la Curva.

Spøkelset sørger over tapet av hjemmet og foreldrene; foreldrene sørger for henne. Sorg er en naturlig følelse, men her er den langvarig fordi den tapte kjære stadig vises igjen. Er det et subtekstuelt argument for nødvendigheten av å gi slipp? Man kunne lage en slik sak hvis dette var et litterært verk, men det er det ikke. Det er folklore. I mangel av en eneste autoritativ stemme, er det mest vi kan si at historien gir visceral uttrykk for våre følelser om den mest irriterende av menneskelige vanskeligheter, dødelighet.